... på jakt etter skogens hemmeligheter
Meny
Skogens hemmelighet
TREVOKTERNE - Skogens hemmelighet (1. kap.)
av Jon Løvaas​
Motorsaga til Petter var plutselig borte. Petter løsnet på skjorta og gned nervøst vekk noen svettedråper. Han hadde jo nettopp satt fra seg saga ved siden av den store gamle furua han skulle til å felle. Han skulle bare bort til sekken sin å finne noe å drikke og nå var saga borte. Hmm.. kunne noen ha tatt saga? Det var jo ingen andre mennesker her så langt inne i den mørkeste gamle skogen?
Han hadde kommet hit for å finne gammel tyrived, den var helt topp å fyre med på hytta, og her var det masse av den. Neste gang han kom tilbake skulle han ta med seg flere redskaper slik at jobben gikk raskere.
KNIIIRK! Et tre knirket. Petter tok etter den store kniven han hadde i belte og holdt den opp foran seg mot den tette skogen. Et knirk til og et knekk fra en kvist. Det var noen der.
– Er det noe der, ropte han litt nervøst.
Ingen svarte.
Et sveip suste gjennom det høye gresset. Petter så ned på føttene sine. To røtter hadde lagt seg rundt de gjørmete skoene hans. Rundt ham var det små levende lys han aldri hadde sett før. Det var det som om trærne, eller noen hvisket til ham:
– Hold deg unna skogen vår…
Han rakk ikke å tenke, Petter ville bare springe, men røttene rykket til og han snublet og ble sittende fast. Han ropte høyt, mistet kniven og så den falle ned langt utenfor rekkevidde.
Skrikene fra Petter ble slukt av suset fra tretoppene. Så ble det stille.
Mamma er håpløs. Hun er helt gal etter trær. Som regel pleier Guro og jeg å bo hos pappa når mamma plutselig må ut på ekspedisjon, men denne gangen skulle han på fotballtur til England sammen med venner. Altså en helt vanlig foreldreting… eller pappating å gjøre sammen med andre helt vanlige pappaer.
– Framme! Opp med teltene. Vi må komme igang med forskningen, sa mamma til de andre.
Guro og jeg plundret med teltet vi skulle sove i, men etter en stund med litt strev fikk vi det til. Vi var faktisk raskest, selv om teltet vårt var det minste da. Når vi rullet ut soveposene våre, liksom prøvesov og kjente etter om det var noen kongler under liggeunderlaget dro noen i glidelåsen på teltet. Mamma stakk hodet inn gjennom teltåpningen og smilte.
– Så koselig dere har det! Der kan dere se, sa hun, dere er heldige som er to, for da kan dere hjelpe hverandre. Nå kan dere hjelpe meg, vi må lage litt mat.
Mamma fant fram maten vi skulle spise og veden vi hadde med oss. Jeg fikk oppgaven med å finne noen steiner som jeg la i ring rundt bålet som Guro hadde fått i oppgave å stable opp. Her kommer jeg med ekspedisjonsmat, litt gryte som jeg lagde hjemme før vi dro. Og se her har jeg litt tørket sopp fra i fjor, noen einerbær jeg fant rett her borte og så har jeg med tyttebærsyltetæy. Det er viktig å ha med god mat på tur. I morgen er det bålpizza, sa mamma.
Når vi endelig satte oss ned for å spise sa hun.
– Takk for at dere ble med. Jeg vet at dere heller ville vært i bursdag og på venneovernatting, men jeg MÅTTE ut på denne ekspedisjonen. Og når pappa er på fotballtur med gutta så måtte det bli sånn. Og når vi først er her, er ikke skogen verdens beste sted, synes dere?
Guro smilte og klemte seg inntil mamma. Likevel så jeg på henne at hun ikke var helt fornøyd.
– Store trær, små trær, gamle trær, unge trær eller døde trær. Det er jo bare trær her, sa Guro og fniste litt.
Mamma strakk seg etter sekken sin. Raskt tryllet hun fram sjokolade, banan og kniver til å spikke grillpinner med.
– Dessert, sa hun og smilte.
I tillegg ga hun oss hver vår glass-plate i snor. Jeg kjente det igjen: Kompass som kunne vise oss hva som var nord, sør, øst og vest.
​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​– Jeg vil at dere to gjør dere kjent med skogen rundt teltplassen. Her har dere et kart over området, jeg har satt et kryss her som vi er nå. Prøv ut kompassene og se om dere kan øve dere på å finne tilbake hit ved hjelp av landskapet, naturen, kompasset, himmelretningene og kartet. Dere kan … komme til å trenge det og da er det fint å ha øvd på forhånd.
Jeg lo litt.
– Vi er bare i skogen, mamma. Stress ned. Jeg er enig med Guro – det er bare trær, trær, trær her over alt.
Mamma strøk oss over håret før hun så innover blant trærne.
– Skogen er MYE mer enn bare trær og det er så mye jeg kan fortelle. Bare lær kompasset først, er dere snille, så kommer alt annet etter det. Dessuten vil dere kanskje finne ut at det er litt moro også!
– Kommer du?
Noen ropte, og mamma snudde seg fort.
– Jeg må gå, sa hun, – jeg er her borte ved hovedteltet.
Mamma er en trevokter. Hun og de andre voksne holder stadig på med forsøkene sine. De kikker med luper, samler på alt de finner og skriver det ned og tegner skisser i notatbøkene sine. De har det liksom alltid travelt. Mens jeg satt der og så på dem, klarte jeg ikke å la være å lure på hva som kan haste sånn med store trær. Alt i skogen går jo i sneglefart.
– Kan dette liksom vise veien gjennom skogen, Brage? spurte Guro og studerte den lille glassplaten.
– Ja, faktisk, svarte jeg.
Jeg skulle til å forklare om kompasset en gang til, men kom ikke lenger en til at den røde pila alltid peker mot nord, da vi plutselig hørte en høy lyd …
– Bzzzzzzzz …
Apparatet med den store antennen, som alltid stod ute foran ekspedisjons-teltet, begynte å lage en summende og knatrende lyd. Det ristet liksom. Konglene på bakken begynte å hoppe.
Vi løp bort til denne rare maskinen som alltid var med, men som det aldri skjedde noe med før nå. Apparatet knatret og summet.
– BZZZ!
– Mamma! Kom hit igjen!
​​​​​​​​​​​​​​​​​​​Mamma og de andre kom løpende bort til oss. De så på apparatet og så stirret de på hverandre.
– Det skjer noe, Hector. Jeg tror faktisk de er i nærheten, sa mamma.
Under trelokket var det en grønn, rund skjerm inni en metallring. Instrumentet hadde gammeldagse, store knapper. Ved siden av skjermen var det en slags skriver med en arm det var festet en blyant som skrev på et rullende papir.
– Ser ut som det er lenge siden noen har skrevet på det papiret, hvisket Guro til meg.
Jeg nikket. Papiret var gult og skjoldete.
– Bzzzzzzz. Klikk.
Summme-knatringen ble sterkere og plutselig så vi en grønn, lysende prikk som beveget seg på skjermen, så en til og så enda flere. Nålen på skriveren begynte å nærmest løpe løpsk og lyden ble så høy at den nesten skrek.
Den blanke glassikringen som var festet under skriveren hadde en tykk sølvtrå av ekte sølv i midten. Sølvtråen var ikke blank og kald nå, men lyste som en lyspære, blendende hvit. Ansiktene våre ble lyst opp. Vi så ut som spøkelser mens vi så ned på det som skjedde.
Så kom en hylende lyd. Glasset sprakk, de grønne prikkene på radaren forsvant og alt ble helt stille.
Hector var den første som sa noe.
– Freser … det MÅ ha vært freser.
Mamma beit seg i leppa og stirret inn i skogen.
– Freser? Gjentok Guro.
– Maskinen fanger opp energi fra freser, hvisket mamma,– vi kaller det «alvestøy».
Jeg så på Guro. Hun lente seg tettere inntil meg.
Det var som om skogen plutselig ble litt varmere og hverken jeg eller Guro tenkte særlig mye på at vi nettopp hadde ment at skogen var kjedelig.
– Kanskje … sa Guro nølende, – kanskje skogen ER mer enn bare trær …
